Hva er permafrost?

Permafrost er områder i bakken der temperaturen ikke har oversteget null grader på minst to år. Tykkelsen av permafrosten varierer fra mindre enn én meter til mer enn 1500 meter.

Permafrosten finnes i frossen jord, stein, fjell, sand og organisk materiale. Organisk materiale er rester av planter og døde dyr. Det inneholder mye karbon som vil frigjøre klimagassene karbondioksid (CO2) og metan (CH4) når permafrosten tiner. 

Den permanente frosten fungerer som en enorm fryser, og holder store mengder karbon frosset ned i bakken. 

Forskning viser at det ligger dobbelt så store mengder karbon i permafrosten, enn det som nå er i atmosfæren. Om permafrosten tiner, vil klimagasser dannes og bli sluppet ut. Det kan gi store konsekvenser for det globale klimaet. 

Du kan lese mer om permafrost og klimaendringer lenger ned i saken. 

Hvor finnes permafrosten? 

Permafrosten finnes i områder med lave temperaturer, spesielt i nordlige deler av verden. Om lag 15 prosent av landarealet på den nordlige halvkule har i dag permafrost. 

De største områdene med permafrost finner man i Sibir, Alaska og Canada. En tredel av verdens permafrost finner man i ulike fjellområder. 

Man finner også permafrost på havbunnen i Arktis. Der ligger det permafrost som til sammen er større enn arealet til Grønland.

Permafrost i Norge

I Norge finnes det meste av permafrosten i høyfjellet og på deler av Finnmarksvidda. Mer enn 10.000 km² av Norges landareal har permafrost. Det tilsvarer et område som er større enn hele Hardangervidda. 

Klimaendringene fører til at permafrosten tiner i Norge.

Permafrost og klimaendringer 

Global oppvarming gjør verden varmere. I de nordlige delene av verden, der det finnes mest permafrost, stiger temperaturene opp til fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. 

Det fører til at permafrosten tiner i mange områder ved at det aktive laget går dypere ned i bakken.

Ler mer om hvordan klimaendringene omdanner Arktis.

For å redusere tiningen av permafrosten og konsekvensene av dette, er det avgjørende å kutte verdens utslipp og holde den globale temperaturøkningen under 1,5 grader. 

Tinende permafrost gir forskjellige konsekvenser ut fra hvor den befinner seg. For å forstå hvilke konsekvenser tinende permafrost gir, må man først forstå hva det aktive laget er. 

Det aktive laget 

Permafrosten ligger litt under bakkeoverflaten. Bakken over permafrosten tiner og fryser hver sommer, og kalles det aktive laget. Det kan sammenlignes med sesongfrosten i bakken i Norge som tiner etter hver vinter. 

På grunn av global oppvarming spiser det aktive laget seg ned i permafrosten ved at det blir dypere og dypere. Tykkelsen av det aktive laget blir dermed større, og med tiden kan vil permafrosten forsvinne helt. 

Det er alltid et aktivt lag over permafrosten, uavhengig av hvor permafrosten ligger. 

Les mer om hvordan det aktive laget på Svalbard går dypere ned i bakken.

Permafrost i organisk materiale 

Permafrost som inneholder mest organisk materiale, som er rester av planter og døde dyr, finnes i tundraen. I tundraen ligger det store mengder organisk karbon som har samlet seg opp over tusener av år. 

Det ligger omtrent dobbelt så store mengder karbon i permafrosten, enn det som nå finnes i atmosfæren. Hvis store områder med permafrost tiner, vil det føre til høye utslipp av klimagassene karbondioksid (CO2) og metan (CH4).

Dess mer organisk materiale som tiner, dess mer klimagasser frigjøres. Det øker den globale oppvarmingen, som igjen øker tiningen av permafrosten.

Dagens klimamodeller har store mangler knyttet til de globale konsekvensene av tinende permafrost. Det jobbes nå internasjonalt med å forbedre klimamodellene, slik at de mer nøyaktig kan fortelle oss hvordan tinende permafrost vil påvirke temperaturen på Jorden i fremtiden. 

Permafrost i fjell 

Mange av verdens høyfjellsområder har som regel permafrost over en viss høyde. Når det blir varmere som følge av klimaendringene, må man lenger opp i høyden for å finne permafrosten. 

Permafrost i fjell inneholder lite organisk materiale som kan slippe ut klimagasser. Den største konsekvensen av tinende permafrost i fjellet er at faren for skred øker. 

Permafrosten i fjellet fungerer som lim og holder fjellet sammen. Når permafrosten forsvinner, vil isen i fjellsprekkene smelte og bli til vann. Da fungerer ikke frosten lenger som lim, og fjellet blir ustabilt. 

Det kan bli farligere å gå på tur eller oppholde seg på høye fjell om permafrosten tiner. Det gjelder for eksempel i Alpene der mange står på ski, eller i Jotunheimen der mange går på tur og klatrer. 

Les mer om hvordan permafrost som tiner kan utløse skred. 

Skred utløst i fjellsider dekket av jord og stein

Hvis det er tykke lag med jord og stein som ligger over det faste fjellet i bratte fjellsider, er det vanligvis mye is i permafrosten. Når det regner eller snøen smelter, siver vannet ned i bakken og gjør det aktive laget bløtere og tyngre – det øker belastningen i fjellskråningen. Kommer det mye regn, kan jorden bli mer flytende. Da er det nesten ingenting som holder skråningen sammen lenger og sannsynligheten for jord- og flomskred øker.

Skred utløst i fast fjell

Når permafrosten i fast fjell varmes opp og tiner, vil isen som fyller sprekker og hulrom inne i fjellet smelte og erstattes med vann. Dette kan gjøre fjellet mer ustabilt og øke mulighetene for steinsprang og fjellskred, gjerne utløst av kraftig nedbør. 

Tinende permafrost endrer landskapet 

Når permafrosten tiner i tundraen, mister jorda styrken. Da kan det oppstå store groper og hull i bakken, som kalles forsenkninger. I disse forsenkningene kan det samle seg vann. Landskapet endres dermed til å ligne mer på en myr.

Vannet gjør at permafrosten tiner enda raskere. Dette har blitt vanlig på Svalbard og andre steder i Arktis de siste årene på grunn av langvarig oppvarming og flere rekordvarme somre.

Permafrosten er en viktig klimaindikator 

I områdene hvor permafrosten nå tiner, har den mange steder eksistert i tusenvis av år. Det er derfor viktig å forske på permafrosten for å forstå hvor raskt Arktis, men også resten av verden, varmes opp. 

Permafrosten er også en god klimaindikator og kan fortelle oss hvordan temperaturen har endret seg mange år tilbake i tid. 

På overflaten endrer temperaturen seg hele tiden. Dypt ned bakken er temperaturen mer stabil. Når man kommer mer enn 20 meter ned i bakken må det være varmt over flere år på overflaten før temperaturen påvirkes så dypt ned. 

Det må altså ha skjedd en klimaendring for at temperaturen så dypt ned i bakken endrer seg. 

Ved hjelp av målinger fra permafroststasjoner oppdager vi selv små klimaendringer som har skjedd på overflaten.

Les mer om hvordan klimaforskere overvåker permafrosten på Svalbard.