Rekordvarm sommer på Svalbard

– Årets sommer er ekstrem, men temperaturøkningen på Svalbard har vært markant de siste 30 årene, og skiller seg helt ut fra de foregående 90 år, oppsummerer klimaforsker Ketil Isaksen de siste tallene for Svalbard. Han har siden 90-tallet overvåket permafrosten på Svalbard og fulgt med på oppvarmingen​​.​

Ikke siden vi startet med systematiske temperaturmålinger på Svalbard i 1899 har det vært så varmt på øygruppen som i sommer. Det ble også satt ny varmerekord på øya 25. juli i år. Da målte vi 21,7 grader der.  

Varmere enn normalen siden 1997

Sommertemperaturen, det vil si gjennomsnittstemperaturen for juni, juli og august, varierer noe fra år til år. Fram til om lag 1990 var denne variasjonen på typisk 0,5 til 1 grader, med enkeltår på 1,5 grader over eller under normalen. Men utover på 90-tallet skjedde det en markant endring, og etter 1997 har vi ikke registrert somre med middeltemperatur under normalen. Vi ser en tydelig trend med varmere og varmere somre. Årets sommer er eksepsjonell og den kommer med en bismak.

Klimaendringene blir stadig mer synlige

Konsekvenser av oppvarmingen blir mer og mer synlige på Svalbard. Områder som i tusenvis av år har hatt en fast frossen base tiner nå gradvis opp. Vi snakker om permafrosten. Oppvarming i det tempoet vi nå ser har store konsekvenser for store landmasser og både dyreliv og samfunnet for øvrig merker dette godt. ​ 

Konsekvensene er store

Faren for skred og ulike landskapsendringer vil øke dersom permafrosten varmes opp eller tiner. Det er også geotekniske utfordringer knyttet til bygg- og anleggsvirksomhet i permafrost, fordi både klimaendringer og installasjonene i seg selv kan føre til oppvarming og dårligere bæreevne i bakken. Endringer i permafrosten påvirker også vannets dreneringsmønstre.

Tining av permafrost bidrar til økt global oppvarming

Internasjonalt er det stor interesse knyttet til organiske lag i permafrosten; lag som kan inneholde store mengder organisk karbon, og som kan brytes ned og frigjøre klimagassene karbondioksid (CO2) og metan (CH4) når bakketemperaturen stiger og permafrosten tiner. Økte mengder CO2 og CH4 er de viktigste bidragsyterne til den globale oppvarmingen. En ytterligere oppvarming og tining av permafrosten vil kunne bidra til enda større økning av de to klimagassene.

Ti meter ned er temperaturøkningen mer enn 2 grader

For å måle tilstanden til permafrosten ble det boret to hull, ett på 102 meter og et på 15 meter. Borehullene var blant de første av sitt slag i Europa for overvåkning av permafrost og er nå en viktige referanse for tilstanden av permafrosten på Svalbard og globalt.

– Borehullene på Janssonhaugen viser at temperaturøkningen er på over 2 grader ved 10 meters dybde. Temperaturmålingene viser en jevn økning de siste 20 år.

– Da jeg startet mine permafroststudier på slutten av 90-tallet trodde jeg ikke dette var noe jeg kom til å oppleve, sier Ketil Isaksen. At temperaturen dypt nede i bakken skulle stige så mye og at vi dag ser landskapsendringer på Svalbard, som følge av at permafrosten tiner, er skremmende. Jeg og andre forskere trodde det ville ta mye lenger tid før vi var i stand til å se slike endringer, sier Isaksen.

Trenger mer kunnskap om klima på Svalbard 

Meteorologisk institutt overvåker situasjonen på Svalbard nøye og vi oppretter nå nye værstasjoner innover i dalførene på Svalbard for å kunne få mer kunnskap om klimavariasjonen på øygruppen. Den første værstasjonen ble etablert på Janssonhaugen i Adventdalen på Svalbard i september 2019.

– Vil gi bedre værvarsler på Yr

De fleste værstasjonene på Svalbard er lokalisert langs fjordene eller langs kysten.

– I de indre dalførene på Svalbard finnes det få eller ingen regelmessige værobservasjoner, til tross for at området er mye brukt av lokalbefolkningen på øygruppa, forteller Ketil Isaksen. 

Meteorologisk institutt vil nå kunne utarbeide mer presise værvarsler, også for innlandet på Svalbard. Informasjon om temperatur, vindretning og vindstyrke sendes i sanntid fra stasjonen og innarbeides i værvarselet på Yr. Stasjonen på Janssonhaugen er den første av i alt åtte nye værstasjoner som etter planen skal etableres på Svalbard for å skaffe mer kunnskap om hvordan vær og klima påvirker de sårbare økosystemene i Arktis.

Stasjonene er finansiert gjennom Klimaøkologisk overvåkning Arktis Tundra (COAT). Dette er et langsiktig samarbeid mellom Meteorologisk institutt og Norsk Polarinstitutt, Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet, samt Norsk institutt for naturforskning og Universitetssenteret på Svalbard. 

– Satsningen er et utmerket eksempel på hvordan tverrfaglig samarbeid fører til ny og utvidet informasjon som kan brukes til ulike formål. Disse stasjonene øker sikkerheten for de som ferdes i området, samtidig som de vil gi sårt tiltrengt kunnskap om klimavariasjoner i indre strøk på Svalbard legger Ketil Isaksen til.